Målet med avtrykk er å skape en eksakt modell av de virkelige forholdene i munnen.

Noen krav stilles til de avtrykksmaterialene vi benytter. Det er at de:

• Gir bra detaljgjengivning (25mm)
• Er formstabile
• Har bra fysikalske egenskaper
  • rivstyrke
  • elastisitet
• Har god fuktbarhet

Vi deler avtrykkmaterialer inn i to:

-       Ikke-elastiske
-       Elastiske

• Hydrokolloider
  • Alginat
  • Agar
  • Gummi arabicum
  • m.m.
• Elastomer
  • K-silikon
  • A-silikon
  • Polyeter

Ikke elastiske avtrykkmaterialer kan være:

-       Avtrykksgips

-       Hartskomposisjonsmasser

-       Zinkoksid eugenol

• Denne brukes til mykvevsavtrykk og index
• Består av: Zinkoxid (reaktiv substans), oljer, zinkacetat, vann/eugenol, kaolin og kolofonium
• Fordeler: lavviskøs, detaljgjengivningen, tynt material, stabilt
• Ulemper: sprøtt, eugenol og kolofonium kan sensibilisere

Elastiske materialer deles som sagt inn i hydrokolloider og elastomer. Hydrokolloider er hydrofile polymerer som kan danne sol eller gel med vann. I væskeform vil arrangementet av polysakkaridkjedene i disse være slumpvis arrangert, mens de i gelform vil ordne seg i fibriller. Altså vil retningen på polysakkaridene endre seg og bli ordnet. Væsken låses inn i dette systemet. NB! Disse kan dehydreres, noe som vil føre til kollaps av fibrillene. Da er ikke lenger avtrykket brukelig.

Elastiske avtrykksmaterialer:

Alginat – et irreversibelt hydrokolloid

Alginat består av:

• Na- og/eller K-salt av alginsyre
• Kalsiumfosfat
• Natriumfosfat
• Inert filler (60%) – utfyllingsmaterial

Alginat er et irreversibelt hydrokolloid. Det vil si at alginat stivner ved en kjemisk reaksjon og kan ikke endre sin form ved for eksempel oppvarming. Dette kommer av at man har fått kryssbinding mellom molekylene i materialet og vann.

Alginat har en detaljgjengivning ned til 50mm brukes til det meste, med unntak av definitivavtrykk ved krone/bro protetikk.

Fordeler med alginat:

• Hydrofilt
• Billig
• Enkelt å bruke
• Mukostatisk
• Lavviskøst
• Manipulerbar stivningstid

Ulemper med alginat:

• Detaljgjengivningen er dårligere enn definitivavtrykksmaterial
• Dårlig rivstyrke
• Dårlig dimensjonsstabilitet
• Viskoelastisk deformasjon
• Uttørkingsfølsom

Feilsøking ved alginatavtrykk:

Elastomer:

Det finnes ulike typer typer av elastomerer (K-silikoner, A-silikoner, polyeter), og disse kan igjen være av forskjellige typer, som light body, heavy body eller putty.

K-silikon:

• Brukes til definitivavtrykk av krone-bro, partiell og helprotetikk.
• Består blant annet av:
  • Hydroksy-polydimetylsiloksan, SiO2-filler
  • Alkylsilikat
• Stivner/herder gjennom en kondensasjonsreaksjon og kryssbindes. Man får da gummi med restprodukt.
• Eksempel på K-silikon-produkt: Xantopren

Fordeler med K-silikon:

• God elastisitet
• God rivstyrke
• Kort stivningstid
• Anvendbart
• Relativt god gjengivelse

Ulemper:

• Vanskelig å fjerne
• Vanskelig å slå ut
• Begrenset fuktbarhet
• Ikke dimensjonsstabilt pga. restproduktet som dannes

A-silikoner:

• Brukes til definitivavtrykk ved krone/bro, partiell og helprotetikk
• Består blant annet av:
  • Polydimetylsiloksan med hydrogengrupper, SiO2 (filler)
  • Polydimetylsiloksan med vinylgrupper, platinasalt

Reaksjon: Addisjonsreaksjon der det skjer en kryssbinding med de to typene av polydimetylsiloksan + filler + salter + oljer m.m. Denne reaksjonen aktiveres ved hjelp av platinasaltet, ved at det fungerer som en katalysator. Vi får laget silikongummi uten restprodukt.

NB! Hydrogengass dannes initialt, man bør derfor slå ut tidligst 1 time etter avtrykkstagning.

Fordeler med A-silikoner:

• God elastisitet
• God rivstyrke
• Kort stivningstid
• Anvendbart
• Relativt god detaljgjengivning
• Dimensjonsstabilt

Ulemper:

• Vanskelig å fjerne
• Vanskelig å slå ut
• Begrenset fuktbarhet

Polyeter:

• Brukes ved definitivavtrykk krone/bro protetikk samt partialprotetikk og implantat
• Kryssbindes via kationisert ringåpningspolymerisasjon
• Eksempel på produkter: Impregum, permadyne

Fordeler med polyeter:

• ”God” elastisitet
• God rivstyrke
• Kort stivningstid
• Anvendbart
• God detaljgjengivning
• Implantatavtrykk

Ulemper:

• Ikke dimensjonsstabilt fordi polyeter sveller pga. vannopptak
• Fuktbarheten
• Kan være vanskelig å fjerne og å slå ut

Feilsøking – elastomer:

Hva gjør man etter avtrykkstagningen?

1.Desinfiserer

• 0,5% klorhexidinløsning i minst 5 min.

2.     Skyller med vann

3.     Deretter skal de oppbevares:

• A- og K-silikon, samt polyeter, skal oppbevares tørt!
• Alginat legges i plastpose for å holde avtrykket fuktig

Hvor lang tid har man på å slå ut et avtrykk?

Alginat: innen 6 timer (helst så fort som mulig).
K-silikon: Samme døgn
A-silikon: Innen 2-3 uker

Polymer: Kjemisk, ofte organisk material (fins også uorganiske!) materialer, som er bygd opp av flere enheter (monomerer) sammenbundet til en kjede.

Plastmaterial = Polymer + additiv.

Additiv: tilsettes for å forbedre/forandre en eller flere egenskaper hos polymeren. (Eks: Filler, inhibitor, aktivator, initiator, stabilisator, fargeemner, mykgjørere).

Glasstemperatur: Tg(glasstransition). En temperatur der noe hardt blir mykt. Tg defineres (ved oppvarming) som den temperatur der segmentbevegelser starter i materialet. Altså der energien er så stor at polymerkjedene begynner å røre seg i forhold til hverandre. Materialet bøyer seg under sin egen tyngde. Glasstemperaturen har betydning for brukstemperaturen.

Glasstemperaturen påvirkes av:

• Tverrbindinger
  • Øker Tg
• Polare grupper
  • Øker Tg
• Nærvær av lavmolekylære forbindelser (mykgjørere, rester av løsningsmiddel, restmonomerer etc.)
  • Senker Tg
• (Økt kjedelengde kan øke Tg, men dette er kun målbart ved lav molekylvekt)

Minne: Er materialets evne til, etter avlastning, å gå tilbake til sine opprinnelige dimensjoner. Minnet bestemmes av hvor mye elastisitet som er igjen i materialet etter avlastning. Viktig med bra minne for gode avtrykk. Tverrbindinger fører til bra minne.

Molekylær relaksasjon: Molekyler strever etter å minske en påtvunget spenning gjennom å omgruppere seg. Økt kraft fører til at kjedene strekkes ut. Hvis de ikke kan dras tilbake av egen kraft får man en plastisk deformasjon. Tverrbindinger vil hindre relaksasjonen. Grad av relaksasjon avhenger derfor av tverrbindingstettheten.

Bifunksjonelle (difunksjonelle) monomerer: Vil si at de kan binde på to plasser. Mange metakrylater er difunksjonelle. (Eks: Bis-GMA, UDMA, TEGMA etc. HEMA er multifunksjonell).

Oksygeninhibisjon: Oksygen inhiberer/blokkerer uparrede elektroner (frie radikaler) på metakrylatkjedene fremst i overflateskiftet.
Kan tilsette antioksidanter og stabilisatorer for å uskadeliggjøre aktive kjederadikaler.

Homopolymer: Polymer bestående av en og samme monomer.
Copolymer: Polymerer bestående av to eller flere ulike monomerer.

Termoplaster: Har lineære eller forgrenede kjeder, sammenbundet av sekundære krefter (intermolekylære). Termoplaster er plast som blir myke ved oppvarming, hardner ved nedkjøling og blir på nytt myke ved gjenoppvarming. (Avstanden mellom kjedene blir større ved oppvarming).

Herdeplast: Kryssbundne kjeder etter polymerisasjon, permanent hard. Kan ikke mykes opp ved oppvarming. Har både primærkraft og sekundærkraft.
Eks: Epoxi, akrylat.
Dentale polymerer er overveiende hardplaster.

Elaster: Polymermaterial som etter bearbeiding i plastisk tilstand blir mykt med stor elastisk tøybarhet. (Eksempel: silikonmaterialer som brytes til avtrykk (A- og K-silikon).

Initiator: Initiatorer starter polymerisasjonsreaksjonen  ved å forme frie radikaler. Initatoren går inn i den kjemiske reaksjonen og blir en del av den ferdige sammensatte polymeren. Aktiveres av energi (varme, kjemisk av en aktivator, eller lys + en aktivator).
Eks: Kamferkinon (lysherdende), Hydrogenperoxid (kjemisk herdende).

Ester: Ester er en organisk forbindelse, dannet ved reaksjon mellom en alkohol og en organisk syre (karboksylsyre).

Kohesjon (sammenholdning): Høy molekylvekt gir forutsetning for sterke sekundærkrefter (intermolekulære krefter) hos polymere materialer. Dette øker kohesjonen.
Jo sterkere kohesjon desto høyere kokepunkt, smeltepunkt og jo mer fast emne/material har vi. Sterk kohesjon = mindre løselighet.

Kohesjonen bestemmes av et materials totale sekundære bindingsstyrke, noe som øker ved:

• Polaritet
• Kjedelengde (jo lengre kjeder jo bedre sammenholdning. Kan påvirke dette med herdingen)
• Tettpakking (jo lengre fra hverandre kjedene ligger jo lettere mykes materialet opp ved oppvarming. Må være ganske tett for å fungere)
• “Innfloking”
• Kjemisk tverrbinding.

Kohesjonen er avgjørende for:

• Glasstemperaturen
• Relaksasjon/minne
• Viskoelastisitet
• Krypning (Creep)

Viskoelastisitet: Materials evne til å endre form. Viskoelastisitet = ”flytende elastisitet”. Om man har for eksempel olje i en tett beholder, og presser ned, slik at oljen kommer under trykk vil det til slutt stoppe opp. Men om denne spenningen holdes der vil oljemolekylene omgruppere seg og vi kan på nytt presse videre ned.

Følgende ting øker risikoen for frakturer (brudd) hos polymerer:

• Inhomogent material på grunn av dårlig bearbeiding (som dårlig herding og dårlig tørrlegging
• Lav molekylvekt
  • Får dårligere kohesjon
• Kjemisk aktive løsninger
  • Vann, alkohol etc. Er polare løsningsmidler som fører til nedbrytning.
• Cyklisk belastning
  • Tygging

Konversjonsgrad: Antall omsatte dobbeltbindinger ved polymerisasjon (ca. 70-75% dobbeltbindinger som blir omsatt ved herding av kompositt. Antallet restmonomerer blir da: 100%-70% = 30% => 30%/10% = 3% resmonomer. Dermed er det omsatt 97% av monomerene.).

Hvorfor bonding?:

• For å skape adhesjon mellom to material, som for eksempel kompositt og tann, metall og kompositt osv.
• Tilslutte og skjerme pulpa mot omliggende miljø (munnhulen)
• Bondingen tar imot stress, har en viss elastisitet.

Etsing: Syrebehandling av en overflate.

Adhesjon: Binding mellom to flater.

Smear layer: Et tynt lag med krystallinsk karakter. Oppstår på overflaten av tenner som har gjennomgått tannprosedyrer som ”root planing” og kutting/preparasjon med borr. Må gjernes vha. syreetsing.
”Det laget vi har etter vi har borret. Støv osv. som skal bort/fjernes”.

Hybridlag (Hybridlayer): Det laget som er bygget opp av/ består av det frigjorte kollagenet + primer og adhesiv.

Primer: Lavmolekylært resin, ofte med løsningsmiddel (eks: alkohol), som bidrar til bedre bonding til et substrat (eks: dentin).

• Hydrofilt resin
• Lav-viskøst
• Fremmer binding til et substrat
• Lavmolekylære monomerer
• Legges nærmest tannen (dentinet)

Adhesiv: Mer høymolekylært resin. Inneholder mer hydrofobe dimerer som kan kryssbinde. Fører til adhesjon av en substans eller et material til en/et annet. Lager et lag mellom primer og kompositt.

Resin: Monomerblanding som ikke har blitt polymerisert enda (akrylater uten fyllstoff).

Amfifil: Et molekyl som er amfifilt har både hydrofile og hydrofobe deler. Dvs. at deler av molekylet er vannløselig, mens andre deler er fettløselige.

Hva skjer når man etser emaljen med fosforsyre?: Da tar man bort hydroksyapatitt rundt emaljeprismene. Det man oppnår da er et større areal å binde til.

Her er til slutt noen av metakrylatene som blir brukt til bonding:

• HEMA
• 4-META
• PENTA
• BPDM
• UEDMA
• TEGDMA
• BIS-GMA

NB! Bonding må inneholde amfifile monomerer. Dette fordi de skal kunne feste både til dentinet (hydrofilt) og kompositt (hydrofobt).